Han lever!

Døden har mistet sin brodd. Graven er tom. Jesus lever!

Ingen dag i historien har snudd flere tårer til jubel, mer sorg til håp og mer mørke til lys enn den første påskedagen.

Påskens budskap begynner ikke med jubel, men med død. Jesus ble arrestert, dømt og korsfestet. På korset tok han på seg all verdens synd og skyld – frivillig, i kjærlighet. Da han ropte: «Det er fullbrakt», var det ikke et rop om nederlag, men om seier. Han overgav sitt liv, og ble lagt i en grav. En stor stein ble rullet foran åpningen. For mange så det ut som slutten. Men det var det ikke. Det hadde så vidt begynt...

Lukas 24:1-6

Men på den første dagen i uken, tidlig i dagningen, kom de til graven. De hadde med seg de velluktende urtene som de hadde gjort i stand. Men de fant steinen rullet fra graven. Og da de gikk inn, fant de ikke Herren Jesu legeme.

Og det skjedde, mens de sto der i villrede om dette, se, da sto to menn hos dem, kledd i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Da sa mennene til dem: Hvorfor søker dere den levende blant de døde?

Han er ikke her, han er blitt reist opp!

De kom og gikk inn for å salve en død kropp, men gikk ut igjen med budskapet om liv. Alt ble forandret i det øyeblikket.

Og det spørsmålet englene stiller – det trenger vi også å høre: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?»

Vi gjør ofte det samme. Vi prøver å finne liv i det som er dødt: i prestasjoner, i status, i kontroll, i gamle vaner, i det vi selv kan få til. Men Jesus sier: Jeg lever. Og jeg vil møte deg – ikke i det gamle, men i det nye livet jeg har åpnet for deg.

Jesu oppstandelse er ikke bare et teologisk punkt – det er selve sentrum i vår tro. Paulus sier:

Men er ikke Kristus reist opp, da har dere en unyttig tro, og da er dere ennå i deres synder. - 1 Korinter 15:17

Vi tror ikke bare på en død frelser som døde for våre synder – vi tror på en levende Frelser som seiret over døden. Og det betyr at alt er annerledes nå. Mørket må vike for lyset. Døden er ikke slutten. Synd, skyld og skam skal ikke lenger ha makten.

Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. - Romerne 8:1

De første vitnene var kvinner – "usynlige" i samfunnets øyne på den tid, men utvalgt av Gud til å bære det største budskapet. De løp fra graven – først med frykt, men snart med glede. De første disiplene trodde dem ikke. Det virket for godt til å være sant.

Men Jesus møtte dem. En etter en. I tvilen, i sorgen, i hverdagen. Han brøt brødet, delte måltidet, viste sine hender og side. Og plutselig begynte noe å forandre seg i dem. De som gjemte seg av frykt – gikk snart ut med frimodighet. De som hadde mistet håpet – bar nå det levende håpet videre.

Oppstandelsen forandrer ikke bare fortellingen. Den forandrer oss.

Det er fortsatt det samme spørsmålet som Påskeaften:Hvem sier du at Jesus er? Men nå stilles det i lys av oppstandelsen.

Jesus lever. Han vant.

Han står med utstrakte hender og sier:«Følg meg»

Oppstandelsen kaller på overgivelse, tro og etterfølgelse.

«Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.» – Johannes 11:25

Han lever. Og fordi Han lever – kan du leve i frihet, fred, glede og håp og mye mye mer...

Kristus er oppstanden. Ja, Han er sannelig oppstanden!