Det gjorde du mot Meg

Matteus 25:40

Det du gjorde mot en av disse mine minste, det gjorde du mot meg.

Disse ordene kommer fra Jesus selv. Han løfter fram de små, de oversette, de sårbare. Ordene er utfordrende, fordi de holder et speil foran oss og spør: Hvordan møter vi egentlig «de minste» i vår hverdag?

Julaften er en dag full av lys, forventning og glede. Hus og kirker er pyntet, sangene er kjente og kjære, og mange av oss kjenner på varme og fellesskap. Samtidig vet vi at ikke alle har det slik. Midt i blant oss fins det mørke rom – både i menneskehjerter og rundt om i hjemmene.

Jesus, han som vi feirer i dag, ble selv født som en av «de minste».

Lukas 2:7

7 Og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget.

Ikke på et slott, men i en stall. De første som fikk høre budskapet, var ikke konger og stormenn, men gjetere – enkle mennesker som levde på utsiden av samfunnet.

Lukas 2:10-11

10 Men engelen sa til dem [gjeterne]: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for alt folket.

11 I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids by.

Gud kunne ha kommet til oss på en helt annen måte – med glans, herlighet og makt. Men han valgte veien ned til oss i ydmykhet. Han kom som et barn - sårbar, avhengig og nær. Det sier noe dypt om hvem Gud er – og om hvordan vi er kalt til å møte hverandre.

Når Jesus senere i livet sier: «Det du gjorde mot en av disse mine minste, det gjorde du mot meg», binder han Gud og mennesket uløselig sammen. Du kan ikke elske Gud og samtidig være likegyldig til den som lider (1. Johannes 4:20).

Hvem er «disse mine minste» for oss i dag? Det kan være den som sitter alene. Den som savner noen. Den som gruer seg til ferien fordi hjemmet ikke er trygt. Den som er syk, sliten eller har falt utenfor. Det kan også være den du bor sammen med, den på jobben, i klassen eller nabolaget – kanskje til og med den du synes er vanskelig å like.

Bibelen sier noe helt avgjørende om hvorfor hvert menneske har verdi.

Johannes 3:16

For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.

Gud elsket oss så høyt at han sendte sin Sønn til å bære hele verdens synd (1. Johannes 2:2). Det er det sterkeste uttrykket for kjærlighet og verdi. Det betyr at menneskes verdi ikke kan måles i hvor ryddig livet ser ut, hvilke feil som er gjort eller hva andre tenker om oss. Den måles i prisen Gud var villig til å betale. Og den prisen var hans egen Sønn.

Hvis noen mister en krone på gulvet, leter man kanskje litt før man gir opp. Men hvis noen mister gifte-ringen sin, stopper man opp, bøyer seg ned og leter grundig – for den er verdifull. På samme måte var vi som "mistet" og fortapt uten Gud. Likevel gav han oss ikke opp.

Gud betalte ikke med sølv eller gull, men med sin egen Sønn (Matteus 20:28). Vi er dyrt kjøpt (1 Korinter 6:20). Derfor ser Jesus oss annerledes enn mennesker ofte gjør. Han ser ikke bare det vi har gjort - Han ser det vi er verdt.

Et sterkt eksempel er Sakkeus, datidens skattesjef, foraktet og avvist av hele folket.

Lukas 19:5

Da Jesus kom dit, så han opp og sa til ham: Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg.

Folk kalte ham en synder. Jesus så ham der han satt i treet og kalte ham ved navn. Og bare noen dager senere gikk Jesus selv opp på et kors – fordi Sakkeus, og du og jeg, var så uendelig verdifulle for ham.

Julaften handler om et barn i en krybbe, men også hvordan Gud ser oss. Han er ikke opptatt av fasaden; på hvor vellykket eller mislykket vi er. Han ser et menneske han har skapt, et menneske han elsker. Han ser oss som vi er – og han vender seg ikke bort. Han ser potensialet vi har og hvem vi kan bli når Jesus får sette oss fri fra alt som binder og tynger.

Tenk om vi kunne lære å se hverandre slik Gud ser oss – ikke først og fremst gjennom det som synes på utsiden, men gjennom hans kjærlighet. Som mennesker skapt i Guds bilde.

«Det du gjorde mot en av disse mine minste, det gjorde du mot meg.»

Ordene fra Jesus minner oss om at hver eneste handling i kjærlighet har betydning. Et vennlig blikk. En melding til noen som sitter alene. Et lyttende øre. Et ord sagt i rette tid. Små handlinger kan bære mer av Guds nærvær enn vi aner.

Ingen av oss kan hjelpe alle eller bære alt. Men alle kan gjøre noe. Og det lille vi gjør, kan bli stort i Guds hender – både for den som mottar det, og, som Jesus sier, for Ham selv.

Midt i alle gavene denne dagen kan vi spørre oss:

Hvilken gave kan jeg være for et annet menneske?

Hvem kan jeg se i tiden som ligger foran?

La oss bære denne bønnen med oss:

Gud, la meg se dem du ser. 

Hjelp meg å elske slik du elsker.

Lær meg å kjenne igjen ditt ansikt i ‘disse mine minste’.