Jeg tror - hjelp min vantro

Det finnes øyeblikk der troen føles sterk og tydelig. Der ordene flyter i bønn, og Guds nærvær virker nært. Men så finnes det også øyeblikk da alt er stille. Når du ber, men ikke hører noe. Når du prøver å tro, men kjenner på tvil. Hva da?

Bibelen gir oss ikke en fortelling om mennesker med perfekt tro – den gir oss historier om mennesker som kjempet seg gjennom mørket med blikket vendt mot Gud. Og midt i denne flokken av eksempler, står en navnløs far i en desperat situasjon:

Markus 9:23–24

Jesus sa til ham: Om du kan tro, alt er mulig for den som tror.

Straks ropte guttens far: Jeg tror! Hjelp min vantro!

For en ærlig bønn! En bønn vi alle kan kjenne oss igjen i. “Jeg tror – men det er en kamp. Jeg vil tro, men det gjør vondt.” Og Jesus avviser ham ikke. Han retter ikke på ordene. Han går ikke videre. Han handler – og helbreder sønnen.

Dette viser oss noe dypt og frigjørende: Tro handler ikke om å ha alt på plass, men om hvem du vender deg til.

Noen tror at tro må være følelsessterk, høylytt og fri for tvil. Men ofte er det nettopp i kampens hete – når tårene renner, når hjertet skjelver – at den dypeste troen kommer til uttrykk. Troen som sier: “Jeg vet ikke hvordan, men jeg kommer til Deg likevel.”

1. Timoteus 6:12

Strid troens gode strid! Grip det evige liv som du ble kalt til…

Troens strid er ikke en svakhet. Den er et bevis på at du ikke har gitt opp. Og den som kjemper med troen, kjemper ikke alene. Jesus er ikke bare troens mål – Han er også troens opphavsmann og fullender. Han som startet det i deg, vil fullføre det.

Når du kjenner på vantro – ikke løp fra Gud. Løp til Ham. Akkurat slik den desperate faren gjorde.

For sann tro handler om å komme til Jesus, selv når du tviler på deg selv.

Hebreerne 11 gir oss et galleri av mennesker som trodde. Ikke fordi de aldri hadde spørsmål eller frykt – men fordi de nektet å gi slipp på Gud.

Stor tro er ikke perfekt tro – det er enkel tro på en perfekt Gud!