Langfredag - Mørket som forvandlet alt

Langfredag. Navnet i seg selv bærer en tyngde. Dagen da Jesus ble korsfestet – døden, smerten, skammen og stillheten. Vi kaller det langfredag, og det med rette. Det var en lang dag. Ikke bare i timetall, men i lidelse. I urett. I tyngde. I mørke. Og likevel kaller vi den «god» på engelsk – Good Friday – fordi vi vet hvordan historien ender. Men den fredagen, da den utspilte seg, så det alt annet enn godt ut.

Jesus – han som helbredet de syke, mettet de sultne, tilgav syndere og møtte mennesker med en kjærlighet som trosset alt – ble hengt opp på et kors som en forbryter. Spørsmålet trenger å stilles. Hvordan kunne verdens mest uskyldige menneske ende på verdens mest brutale henrettelsessted?

Svaret er like enkelt som det er overveldende: Fordi Han elsket oss. Fordi det var den eneste veien til å frelse oss.

Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom (Jesaja 53:5).

Det var ikke naglene som holdt Jesus på korset. Det var Hans kjærlighet til oss.

Langfredag minner oss om at synd er reell – og at prisen for synd er høy. Men det minner oss også om noe enda større: At Guds nåde er dypere enn vår skyld. At hans kjærlighet er sterkere enn døden.

Ved siden av Jesus hang to andre. To røvere. To liv, to historier – og to ulike responser.

Den ene hånet Jesus. «Er du ikke Messias? Frels deg selv og oss!» (Lukas 23:39) Han ville ha en mirakelmaker. En frelser som kunne fikse alt der og da, men uten anger, uten overgivelse.

Den andre visste at han fortjente straffen.Han så sin egen synd, men han så også Jesus. Han sa: «Herre, husk på meg når Du kommer i Ditt rike!». Og Jesus svarte: «Sannelig sier Jeg deg: I dag skal du være med Meg i Paradis.» Lukas 23:42-43

Langfredag setter disse to røverne foran oss – og spør: Hvem av dem ligner jeg mest på?

Ser jeg bare etter en Jesus som kan redde meg fra vanskelige situasjoner? Eller kommer jeg til ham med mitt liv, min synd, mitt håp – og sier: «Jesus, husk meg. Jeg trenger deg.»

Midt på dagen falt det mørke over hele landet. Jorden skalv. Forhenget i tempelet revnet i to. Det var som om hele skapelsen reagerte på det som skjedde. Jesus, som var Gud åpenbart i kjød, døde. Og det så ut som håpet døde med ham.

Men mørket fikk ikke det siste ordet. Jesus visste at dette måtte skje.

Han sa ikke: «Det er slutt.» - Han sa: «Det er fullbrakt.»

Han fullførte frelsesverket. Synden ble båret. Skylden ble sonet. Veien tilbake til Gud ble åpnet – en gang for alle.

Langfredag krever ikke bare at vi tenker over hva som skjedde. Den krever at vi svarer. For korset er ikke bare et symbol – det er en invitasjon.

En invitasjon til å tro.

Til å ta imot.

Til å vende om.

Til å følge.

2 Korinter 5:21

Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.

Så i dag, på Langfredag, spør Jesus – ikke bare «Ser du hva jeg gjorde?» – men:

Vil du ta imot det jeg gjorde for deg?